Menyspråk = Norsk

Ord og uttrykk i menyer er ikke lett. Ofte balanserer man mellom flere språk og ulike metoder som skal beskrives. 

 

Stiftelsen Norsk Matkultur med Harald Osa i spissen har satt i gang et initiativ for å utvikle norsk matkultur. Her er jobben med å fremme de tradisjonelle norske rettene en viktig brikke, men også språket vi bruker når vi beskriver maten. Når de skulle sette seg ned å se på hva tradisjonelle retter som lutefisk, får-i-kål, rakfisk og bløtkake skulle hete på engelsk, så ble fasiten å beholde de norske navnene slik de er. Det er da det blir kultureksport. Norske kokker bør bli mer stolte av sine råvarer og sine oppskrifter. Hva rettene og råvarene heter, hvilken historie som knytter seg til de og hvor i landet de kommer fra er viktig informasjon som må nå helt ut til restaurantgjesten.

På jobb bruker jeg en del tid på å skrive menyer av ulik art. Som regel får man menyene av kjøkkensjefen i velkjent kokkespråk, så må man prøve å forenkle og billedliggjøre rettene slik at man bygger opp en fornuftig forventing til hva man skal bli servert uten at det skal virke for komplisert. I dette arbeidet kan jeg kjenne Harald Osa kikke meg over ryggen…    Det er ikke så enkelt som man skal tro å få alle de klassiske uttrykkene som “Briôche”, “Brandade” og “Sauce gribiche” til å bli fornorsket ned på papiret. “Kall nå grønnsaks Julienne for strimlede grønnsaker, for det er jo for fanken det det er!” kan jeg høre han si..